skilsmisse

Skilsmisse er oppløsing av ekteskap. Alle separasjoner og de aller fleste skilsmisser skal behandles av fylkesmannen. Det er bare i særlige tilfelle som f.eks. når det kreves skilsmisse på grunn av overgrep eller bigami, at skilsmissesak skal reises for domstolen. Regler om skilsmisse er gitt i ekteskapsloven kapittel 4.

Skilsmisse kan normalt først kreves etter forutgående separasjon. Er bevilling til separasjon gitt av fylkesmannen, kan skilsmisse kreves etter ett år.

Trivia:

Ifølge Gulatingsloven skulle ingen mann slå sin kone mens de var i gjestebud. Hvis han likevel gjorde dette, skulle han bøte henne de tre første gangene like stor bot som om han selv var blitt slått. Så kunne hun dra sin vei med ekteskapsgave og medgift. En mann kunne få skilsmisse bare ved å fortelle sin kone det, med vitner til stede. Ekteskapsgave og medgift tok hun selvsagt med seg. Rundt 1160 ble denne ordningen forbudt etter Canones Nidrosienses som ble gjenfunnet i London så sent som på 1930-tallet. Nå var skilsmisse bare mulig hvis ekteskapet var inngått mot kanonisk rett, som stilte krav om at begge parter hadde samtykket, og at ekteskapet var fysisk fullbyrdet.

I flere utviklede land har skilsmissesraten økt tydelig i løpet av det tyvende århundre. Eksempler på land hvor skilsmisse er en dagligdags hendelse er USA, Sør-Korea og medlemmer i EU, med unntak av Malta (hvor alle sivile ekteskap varer livet ut, fordi skilsmisse er forbudt, noe som også er tilfellet i Filippinene). I USA, Canada, Storbritannia og noen andre samvelde-nasjoner, har denne trenden i skilsmisse dukket opp i senere halvdel av det tyvende århundre. Japan har fortsatt merkbart få skilsmisser, men de har økt de siste årene. I tillegg har det blitt mer aksept for familier med én forelder, noe som har ført til at flere kvinner velger å ha barn utenfor ekteskap.

Kilder: Wikipedia, Store norske leksikon, Barne- og likestillingsdepartementet

Bilder: